Fire rockestjerner gir ikke nødvendigvis bra liveshow.

Bare for å ha det på det rene; jeg kunne vært fristet til å dra på konsert med bandet “The Dead Weather” bare for å titte på Jack White, men det gjør jeg altså ikke. Jeg kunne også vært fristet til å gå på nevnte konsert for å se Alison Mosshart svinge seg med mikrofonstativet, men jeg gjør altså ikke det heller.

Jeg går for det meste på konsert for å høre god musikk og se et band utfolde seg på scenen. Så langt er vi i mål, så og si. Jeg går derimot ikke på konsert for å se vokalisten gjøre seg til som en annen semi-kokett rocke-nikkedokke, som om dét er nødvendig for å kompensere for eventuelle musikalske mangler. Frk. Mosshart er en særdeles habil vokalist, så det er jo trist at hun (eller management, eller eventuelle andre) ikke føler at det er tilstrekkelig at hun synger sangene sine og er fornøyd med det. Hvis herr White kan stå rett opp og ned og synge, så kan da vel hun óg det.
En annen ting jeg syns er en fordel når jeg går på konsert, er den gjensidige forståelsen som ofte er tilstede melom sal og scene. Vi (publikum) er her, vi har betalt for å komme hit for å høre dere (bandet) gjøre deres greie, fordi vi syns dere er feiende flotte – det minste dere kan gjøre er å anerkjenne at dere har et publikum. Det er særdeles lite givende med rockestjerner som bare er rockestjerner og holder seg for gode til å snakke med bermen.

Bahh.

Ye Olde Blogpost! pt. II

“THE RANTING GOES ON; THE NEXT CHAPTER: THE SHOWER.
Nov 15th, 2007
I don’t know whether it’s a conspiracy against me or just my own rotten luck, (something tells me it could be the latter, but who knows. The world is mad, these days.) but every time I feel like taking a shower, there is no hot water. (I’m not exaggerating. It happens every bloody time.) Now, let me tell you about myself. I am twenty years old, about 180 cm tall and I have the exterior of an anorexic fourteen-year old. (OK, that was an exaggeration. But that’s not the point.) My point is: skinny people freeze easily, and I am no exception. The heater in my room acts strange and I haven’t really figured out how it works yet, so, on the rare occation of me feeling like taking a shower (which doesn’t happen all that often, mind you. If I showered twice a day, it would justify the lack of warm water. I’d kind of have myself to blame, right?) it would be nice to do so without ending up stiff and blue with goosebumps and well… you know the procedure. But ooooh, no. Not here, you won’t.
I feel like blaming the potsmoking neighbour. Maybe he (or she, or they) likes to shower when he is stoned out of his goddamn head.
Or maybe its just a rotten coincidence. I don’t care.
But it would make me feel a lot better if I could blame someone.”

Ye Olde Blogpost! pt. I

Såh, jeg kom nettopp over noen gamle bloggposter. På… DarkDate. Kremt. Gufs fra fortiden.
Men disse var faktisk svinaktig festlige, og portretterer riktig så fargerikt hvordan det er å bo på Anker Studentboliger.

“GRASS-SMOKING NEIGHBOUR FROM HELL…AGAIN. Nov 14th, 2007
Yesterday, as I was watching Good bye Lenin! with my best friend, I noticed something strange; my flat was suddenly full of the distinct smell of filthy hippies, the nauseating smell of pot. And I thought, this can’t be, where on earth could this terrible stench of flowers and dreadlocks be coming from? I looked around, and noticed an air vent on my wall. You know, those who are meant to take away the bad air in your room and replace it with something a little more favorable. Or so it would seem. But oh no, not here. Yes, my friends, someone was smoking grass in the building, and ventilation was bringing it round my place for a nice old visit. Thank you. It’s fucking freezing outside, and I had to air out before going to bed, so I didn’t have to wake up this morning stoned from passive hippieness inflicted upon me by rogue ventilation. Anyway, I was annoyed for a while, until I noticed a piece of paper pinned to the front door which read that the ventilation system was currently out of order due to service, and would remain so for a month. Yippe-ki-yay. So here I am, in my wonderful 18 m2 apartment (that, mind you, costs more than I can afford), painfully aware of the fact that I will have to live with the odor and essence of hippie for the next month. I am, in other words, not all too pleased. Fighting the urge to stalk door-to-door dressed in loincloth and a frying pan in hope of finding the guitarplaying, illegal substance-smoking filth.”

Massetetthet og verdens undergang

“are we human, or are we denser?” spør The Killers. Jeg trodde lenge de sang om dansere, ikke tetthet, helt til Silje påpekte at det var feil (og i tillegg et ganske latterlig spørsmål, da jeg trodde dansere for det meste var mennesker, som resten av oss) – men denne nyvunnede forståelsen gir oss et nytt, litt spennende spørsmål; hva har høyere massetetthet enn et menneske? Hvor høy massetetthet har egentlig en menneskekropp?

Dette brukte jeg en del av søndagen min til å finne ut av, godt hjulpet av min kjære venn Tale.
Hun foreslo at om en er tettere enn et menneske, blir man et skrumphode. Jeg foreslo feit, men kompakt.

På den annen side så er jo en stor del av menneskekroppen vann, og vann ved tyve grader har en massetetthet på 998 kilo per kubikkmeter. Blod er litt tettere enn vann igjen, 1060 kg per kubikkmeter. Så det må jo være noe som er enda tettere enn det, igjen. Som uran, for eksempel. Uran har veldig høy massetetthet, og kvikksølv enda høyere enn det igjen. “Are we human, or are we a silvery-white metallic chemical element in the actinide series of the periodic table that has the symbol U and atomic number ninety-two?” Nå, det høres ganske flott ut.

Det kan jo også tenkes av det ikke er snakk om tetthet i fysisk forstand i det hele tatt. Men det hadde vært litt morsomt.

En annen ting jeg har lært i det siste, er hvordan verdens undergang vil arte seg, godt hjulpet av Neil Marshalls film “Doomsday”. (trommevirvel)
Et slemt virus vil bryte ut. I Skottland. Og hele landet vil bli satt i karantene. Uffameg.

Så vil plutselig viruset poppe opp i London, noen år senere, og engelske soldater vil bli sendt inn i Glasgow for å finne kuren. I to ganske fancy tanks-lignende kjøretøy. Som ikke har skuddsikre ruter. Eller tåler flammer særlig godt.
The plot thickens. Woo-hoo.

Nåh. De eneste gjenlevende i Glasgow by er en gjeng med skitne pønkere som liker å spise andre mennesker. M-hmm. Det er tydelig, at selv om landet brøt sammen og ble avisolert fra hele resten av verden, sammfunnsstrukturen gikk i oppløsning og gud-vet-hvor stod del av befolkningen døde, har disse gjenlevende barbarene en uuttømmelig kilde av hårfarge. Og hårspray. Og sminke. For ikke å snakke om tatoveringer. (kanskje alle tattovørene var immune mot viruset?) Og urolig fancy klær. (kanskje designerene var immune, de og?)

De andre gjenlevende skottene har gone all medieval, i mangel av et bedre uttrykk. De bor i en fin gammel borg, rir på hester og går i rustning. Yey. Og kriger mot pønkersvina, naturligvis, som er unge og freshe, mens alle middelalderfetishistene er gamle og kjipe. Det hører vel med.

Takk, Neil Marshall, for denne oppvåkningen. Jeg føler virkelig jeg er opplyst og klar for å møte dommedagen og hvilke utfordringer den måtte bringe.

Lament

Verden stoppet litt opp, og ble litt blekere – og kommer for all tid til å være litt fattigere, etter Håkon Nielsen forsvant.

O heilage helg!

Jeg har fri. Så himla greit.

For å oppsummere hva som har foregått i tiden jeg ikke har hatt fri;
mange lange netter med lysprogrammering; én særlig lang natt med liftkjøring frem til fem om morgenen, hvor jeg lærte hvordan soloppgangen ser ut fra NISS-bakgården, og attpåtil fikk gleden av å møte vår faglige villeder i døra når han kom for å hente liften klokken halv seks om morgenen; lange dager med teaterprøver og ti forestillinger av den greske tragedien “Antigone” i bakgården på skolen.

Sånn ser soloppgangen ut fra bakgården på NISS.

Men det har vært artig, da, selv om det har vært et slit; jeg har hatt gleden av å jobbe med noen fantastiske produksjonsjenter, (Anette og Solveig, hadde det ikke vært ulovlig hadde jeg giftet meg med dere begge!), noen flotte lysgutter (fins det noe bedre på denne jord enn folk som gjør som du sier? Neppe.) og hatt den store gleden av å følge en fantastisk produksjon, med mange veldig talentfulle unge skuespillere. Gresk tragedie har aldri vært bedre! (bilder fra stykket kan påtittes her: http://www.flickr.com/photos/teslaintechnicolor/ )

Men etter ti forestillinger var jo jo ferdige, da. Litt vemodig brukte vi våre siste krefter på en riktig trivelig teppefallsfest, og møtte, uungåelig nok, til nedrigg klokken tolv dagen etter. Det var en sånn dag som aldri så ut til å ta slutt; det hjalp ikke akkurat at undertegnede hadde en hodepine på størrelse med Eritrea, eller at hun hadde den råtne ulykke å måtte samarbeide med dovne sleivkjeftede smågutter. Men pytt, det kunne vært verre. Det kunne regnet.

Og som om ikke dette var nok, hadde vi så flaks at et organisatorisk geni hadde plassert vår avsluttende praktiske hovedprøve i lysteknikk den påfølgende dagen. Var vi glade for det? Nei, det var vi ikke. Men gav vi generelt sett faen i hele prøven? Ja, det gjorde vi. Men utrolig nok gikk det ganske greit for min del. Men nok om det.

I dag er det altså lørdag. Jeg har ligget på sofaen i timesvis og lest bok, jeg skal lage taco snart med kjæresten min, og skal ut en tur på gothklubb på John Dee senere i kveld, med blant andre våre fabelaktige venner Jone og Tone.
Alle hjerter gleder seg; jeg behøver jo tross alt ikke vært på skolen igjen før på mandag.

Omtrent så bra føles det at det er lørdag i dag.

Kunsten å sjokkere en drosjesjåfør

En skulle jo tro at det skulle litt til; jeg mener, drosjesjåfører er jo sikkert vant til mye rare (les: fulle) mennesker, som generelt oppfører seg som rare (les: fulle) mennesker gjør. Men i dag har jeg lært at nei, det skal ikke så mye til for å sjokkere en drosjesjåfør. Det som skal til, er å ta drosje hjem fra skolen klokken halv tre på natta, og fortelle ham eller henne at du er på vei hjem fra skolen. Klokken halv tre på natta. Det gjorde susen!

Gleden over mer eller mindre unyttig informasjon

Jeg mener, det er mange ting her i verden som er godt verdt å vite, selv om de ikke nødvendigvis kan brukes til noe fornuftig(som å puttes inn i CVen din, for eksempel).

Én artig ubrukelig ting jeg nettop lærte var bruken av ordet “fuck” i HBO-serien “Deadwood”. Ifølge wikipedia (vår profet i verdensveven) ble ordet ytret 43 ganger i løpet av den første timen av serien. Videre har den en total på 2980 ytringer av “fuck”, og et gjennomsnitt på 1,56 “fucks” per minutt, i løpet av de tre 12 episoder lange sesongene.
Flott, hva?

Videre har jeg lært at Lewis Carroll led av en voldsom form for migréne, og gav til og med opphav til et syndrom, kalt “Alice in Wonderland Syndrome”. Også kalt micropsia og macropsia, påvirker syndromet hvordan verden rundt en blir oppfattet av hjernen; og hvordan objekter kan oppfattes som mye større eller mindre enn de egentlig er. Ifølge en eller annen såkalt “alternative healer” (en sånn som prater om månefaser og stjernenes posisjon, tarot og stjernetegn – en profesjonell sigøyner, om du vil) sin blogg var dette grunnen til at han skrev… vel… litt merkelige historier; hun mente migrénen gav ham hallusinasjoner, og det var slik Alice ble født. Det er jo umulig at mannen bare hadde en vidunderlig fantasi. Uansett, hun skulle undersøke dette nærmere, mente hun. For alt jeg vet sitter hun i dette øyeblikk og regner på hvor Mars og Venus var i forhold til hverandre den dagen Carroll ble født.
Utover det er dodoen i Alices Adventures in Wonderland basert på ham selv. Et interessant valg, å parodiere seg selv i form av en litt dum og forlengst utdødd fugl.

Visste du forresten at det finnes en latinsk term for fobien for å sette peanøttsmør fast i ganen? Den heter Arachibutyrofobi. Forøvrig heter fobien for lange kompliserte ord Hippopotomonstrosesquippedaliofobi, (selv jeg føler et snev av angst der) og fobien for vin Ønofobi. For en grusom skjebne, å være redd for vin.

J’ai un poisson dans mon pantalon

Jeg har: en ferdig fokusert lysrigg, og en kilo marinert flintstek i kjøleskapet.
Jeg får: beskjed i morgen fra Spesialeffektutdanningen om jeg kommer inn til neste år.
Jeg er: utrolig fornøyd med at det er sol og at jeg har fri, litt mindre fornøyd med at økonomien skranter ganske kraftig for tiden.
Jeg skal: spise den kiloen med flintstek som ligger i kjøleskapet, se en film og kose meg med kjæresten min.

Neste uke skal jeg programmere masse lys til en gresk tragedie i samarbeid med en trønder. Det blir nok hyggelig.

Og lyset, dét skal se bra ut, det. My salvation depends upon it!

Hvor har denne boken vært hele mitt liv?!

Lykken er å finne en skikkelig god bok, og akkurat nå er den lykken Paulo Coelhos The Alchemist.
Og for en bok!

I tillegg er det himmelspretten i dag; jeg skulle egentlig vært på teaterprøver, men vår fantastiske inspisient var så barmhjertig at han oppfordret oss lysnisser til å ta fri. Og godt var det!

Så jeg har en bok, jeg har kaffe i litervis, jeg har en hage, det er sol, og jeg får besøk av Siljepilje etterhvert.
Jeg er rett og slett en glad laks!

Laks, type glad